søndag 4. september 2011

Debut i ag hopp

Fem måneder etter at vi (dvs jeg) bestemte oss for å debutere i ag hopp i Skjomen 3. september var omsider dagen der. Siden vi begynte å trene ag for ett år siden har vi brukt mange hundre timer - både alene og sammen med andre - på treningsbanen og andre steder i regn, snø, kulde, varme og sol. Det har bare gått en vei hele tiden, og jeg føler at vi har lagt et godt grunnlag for videre utvikling. Vi har skyndet oss langsomt og brukt tid på å terpe på detaljer, men samtidig passet på at det er progresjon og at vi ikke blir stående på stedet hvil. Så alt i alt var jeg veldig godt fornøyd med hvor vi stod før debuten, selv om at jeg visste at det var og er ting vi ikke har fått trent på. Men sånn er det, man rekker ikke over alt og helt perfekt blir det aldri:)

De siste ukene har vi brukt mye tid på slalomen, og etterhvert har den begynt å bli ganske bra. Vi har også gått flere baner for å få trening på det. Små kombinasjoner og hele baner med fart og mye som skjer er to helt forskjellige ting. Det er også trening og konkurranse:)

På morgenen før jeg kjørte til Skjomen kjente jeg nervene bra, men etterhver roet det seg. Begynte å fokusere på hva jeg skulle konsentrere meg, og det var 1) huske banen gjennom å huske byttene og 2) holde hodet kaldt. Det siste hadde jeg store problemer med de første gangene jeg gikk hele baner på trening:) Trodde jeg hadde veldig dårlig tid, og stresset og kavet, men egentlig har man ikke så dårlig tid som man tror

Da jeg kom ut på gressmatta halvannen time før start kjente jeg meg overraskende rolig, hadde forventet at nervene skulle være mer tilstede. Emma var nok den som var mest nervøs av alle:)

Briefingen gikk veldig greit. Var veldig konsentrert og enset ikke så mye av hva som skjedde rundt meg. Var visst den siste som var igjen, og gikk ikke av før jeg ble ropt inn, så jeg synes at jeg brukte tiden godt. Prøvde å springe deler av banen også, men det ble kanskje litt halvhjertet. Hadde en god følelse etter briefingen, og hadde en god følelse helt til Kalle fikk startsignalet. Deretter var det bare kaos og ydmykelse:) Filmen får tale for seg. Lærte dog mye av debuten og er glad vi startet. Har gjort meg opp noen tanker om veien videre, men det blir et annet innlegg.

La merke til at Kalle forsvinner ut av filmen med logrende hale. Vi er tydeligvis ikke helt enige om hvor artig vi hadde det:)

2 kommentarer:

  1. Dere er våre AG helter okke som! Det som er trivelig å se er at Kalle synes faktisk dette er kjempekoselig :-)

    SvarSlett
  2. Vi har våre helter vi også, jeg har Per-Eirik og Ken har Kalle ;-) Vi ser fortsatt veldig opp til dere. En utrolig flott ekvipasje!

    SvarSlett